Den internasjonale straffedomstols jurisdiksjon er ikke for vidtrekkende1 (2.2000 side 62)


Louise Arbour2 og Morten Bergsmo3

 

Påstandene om at Den internasjonale straffedomstols jurisdiksjon er for vidtrekkende innebærer ikke riktighet. Straffedomstolens jurisdiksjonsregime er som utgangspunkt langt svakere enn hos ad hoc-tribunalene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda opprettet av FNs Sikkerhetsråd. Den faste domstolens komplementaritetsprinsipp skjermer stater med evne og vilje til oppriktig etterforskning og straffeforfølgning mot innblanding fra domstolens side. Den mer realistiske problemstillingen er om straffedomstolens jurisdiksjonssystem er tilstrekkelig effektivt for at domstolen vil kunne fungere betryggende uten hjelp fra Sikkerhetsrådet.

 

Vedtektene til Den internasjonale straffedomstol har etter vedtagelsen i Roma 17. juli 1998, blitt kritisert av representanter for enkelte regjeringer. Det har blitt hevdet at vedtektene krenker nasjonal suverenitet gjennom en for vidtrekkende jurisdiksjon. Det fremholdes at vedtektene anerkjenner læren om universell jurisdiksjon, en lære som ikke alle stater støtter. En hyppig bruk av begrepet «automatisk jurisdiksjon» fra noen av de som hevder disse syn, har skapt ytterligere forvirring rundt rekkevidden av den nye domstolens jurisdiksjon. Noen stater har gitt til kjenne at de ikke er rede til å ratifisere vedtektene og at de frykter at deres borgere kan bli straffeforfulgt av Den internasjonale straffedomstol (International Criminal Court – heretter kalt ICC), selv om de ikke har sluttet seg til vedtektene. Det har blitt sagt at slik straffeforfølgning endog vil kunne skade internasjonale fredsbevarende operasjoner. Andre stater sier at Sikkerhetsrådet har en for sterk stilling i henhold til ICC-vedtektene. De hevder at Sikkerhetsrådets kompetanse til å henvise saker til domstolen, til å blokkere dens etterforskning og straffeforfølgning, og til å binde stater som ikke er parter gjennom henvisninger etter FN-charterets kapittel VII, er folkerettsstridig.

I virkeligheten innebærer ICC-vedtektene en langt mer begrenset domsmyndighet enn ovennevnte stater antyder. Det er vanskelig å se hvordan bona fide tolkninger av vedtektenes jurisdiksjonsregler kan skape oppriktig bekymring for at ICC på utilbørlig vis skal kunne gjøre inngrep i nasjonal suverenitet, eller at vedtektene på urimelig vis gir Sikkerhetsrådet kompetanse som det ikke allerede har i henhold til FN-charteret. Det kan kanskje være nyttig å trekke en parallell mellom ICC og ad hoc-tribunalene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR). I motsetning til ICC utgjør tribunalene en judisiell intervensjon fra Sikkerhetsrådets side, i form av håndhevelsestiltak med hjemmel i FN-charterets kapittel VII, uavhengig av territorialstatenes samtykke. Tribunalene kan utøve sin kompetanse, herunder kreve at stater oppfyller tribunalenes kjennelser, uavhengig av nasjonale forfatninger og øvrig nasjonal rett. FNs medlemsstater er folkerettslig forpliktet til å etterkomme tribunalenes kjennelser i samsvar med vedtektene og tribunalenes prosess- og bevisregler, uavhengig av om de har nasjonal gjennomføringslovgivning. Tribunalene har fortrinnsrett til å utøve straffejurisdiksjon vis-à-vis nasjonal strafferettspleie. Til tross for disse ekstraordinære jurisdiksjonsreglene, har territorialstater kunnet vanskeliggjøre ICTYs etterforskning og straffeforfølgning rett og slett ved kynisk å ignorere folkerettslige forpliktelser.

Komplementaritet

Jurisdiksjonsgrunnlaget for ICC er av en helt annen karakter enn for ad hoc-tribunalene. Fortrinnsretten som tribunalene har til å utøve straffejurisdiksjon er snudd på hodet: ICC kan bare supplere nasjonale strafferettssystemer når det ikke foreligger tilstrekkelig nasjonal vilje eller evne til oppriktig å etterforske og straffeforfølge. Dette betyr at ICC må respektere statlig iverksatt etterforskning. Så lenge ikke Sikkerhetsrådet har henvist en situasjon til ICC, men en sak er brakt inn for domstolen av en statspart eller etterforskning er igangsatt ex officio, kan hovedanklageren bli bedt om å avstå fra videre behandling til fordel for det nasjonale rettsapparatet som har besluttet å forfølge saken selv. Hvis hovedanklageren ikke ønsker å vike, må hun eller han søke tillatelse fra domstolen til å behandle saken videre. Domstolen må på sin side beslutte at saken skal avvises, med mindre hovedanklageren kan vise at staten som vil behandle saken «mangler vilje eller evne til genuint å gjennomføre etterforskningen eller straffeforfølgningen» (se artikkel 17).

Spørsmålet om ICC må vike for nasjonal jurisdiksjon – eller spørsmålet om avvisning som det kalles i vedtektene – kan i likhet med alle spørsmål om jurisdiksjon, også reises av domstolen på eget initiativ. Videre kan det reises av tiltalte, enten vedkommende er arrestert eller ikke, og av enhver stat med jurisdiksjon over saken. Disse spørsmålene må reises før en rettssak starter, og begge parter kan påkjære avgjørelsen til ICCs ankeavdeling.

Hva er det så som vil avgjøre om en sak skal avvises? Det vil kort sagt dreie seg om en tvist mellom hovedanklageren og staten om hvorvidt staten er genuint rede, villig og har evne til å gjennomføre etterforskning og eventuelt straffeforfølgning av den aktuelle saken. Dette betyr at hovedanklageren, før hun eller han kan gjøre særlig fremskritt i selve etterforskningen, kan bli trukket inn i en kompleks og tidkrevende tvist med en eller flere stater.

Manglende vilje er definert i artikkel 17(2). Domstolen må ta stilling til hvorvidt den nasjonale straffeforfølgningen er iverksatt med sikte på å unndra tiltalte fra straffansvar. Hovedanklageren må med andre ord bevise at en stat har tvilsomme motiver selv om den tilsynelatende handler som den skal. Domstolen vil måtte avgjøre hvorvidt det har vært en utilbørlig forsinkelse i statens straffeforfølgning som indikerer at staten egentlig ikke har til hensikt å gjennomføre forfølgningen, eller hvorvidt den nasjonale forfølgningen er uavhengig og upartisk, i samsvar med den uttrykte hensikten om å stille vedkommende til rette. Med andre ord: handler staten i god tro? Dette er langt fra ordinære problemstillinger i straffesaker. Tvert imot, det er meget kompliserte jurisdiksjonsspørsmål som inviterer til ressurskrevende strid som vil kunne legge beslag på en stor del av anklagerens saksforberedende kapasitet, i hvert fall i dens første år.

Spørsmålet om en stat mangler evne til å gjennomføre en straffeforfølgning, er av en noe annen karakter enn spørsmålet om manglende vilje. Her må domstolen avgjøre hvorvidt staten, til tross for dens forsikringer om at den kan gjennomføre en ordentlig straffeforfølgning, ikke er i stand til å arrestere den tiltalte, innhente bevis, eller på annen måte gjennomføre forfølgningen, på grunn av totalt eller delvis sammenbrudd i det nasjonale rettssystemet.

Slike spørsmål om vilje og evne til nasjonal rettsforfølgelse har ikke vært reist for ad hoc- tribunalene, som har fortrinnsrett overfor nasjonale domstoler og som han kreve at nasjonal strafferettspleie viker til fordel for tribunalenes forfølgning. Tatt i betraktning at disse spørsmålene kan reises av tiltalte, og at ICC vil måtte vike til fordel for en hvilken som helst stat som har jurisdiksjon i henhold til nasjonal rett og som har valgt å forfølge saken, er det rimelig å forvente hyppige tvister om avvisning i saker hvor det ikke foreligger henvisning til domstolen fra Sikkerhetsrådet. Slike tvister vil være av en annen karakter enn det som er vanlig i straffesaker. Det er viktig at domstolens bevis- og prosessregler tar hensyn til dette, slik at hovedanklagerens situasjon ikke svekkes ytterligere. Denne typen jurisdiksjonstvister vil ikke bare være sterkt politisk ladet, men hovedanklageren vil i realiteten bli henvist til en tvist med en eller flere stater. Situasjonen vil, i hvert fall på det tekniske planet, minne mindre om en normal straffesak enn en innviklet produktansvarssak, eller en komplisert class action eller forfatningssak, med krevende, sammensatte fakta.

Statlig jurisdiksjonsaksept

Før ICC overhodet kan ta stilling til om en sak skal kunne behandles etter prinsippet om komplementaritet, må visse forutsetninger for domstolens behandling være oppfylte. ICC vedtektenes artikkel 12 krever statlig aksept av domstolens jurisdiksjon og regulerer rekkevidden av samtykket. Artikkelen er en naturlig konsekvens av at statene i FNs Generalforsamling valgte traktatmodellen som etableringsgrunnlag for ICC. Men artikkel 12 representerer et jurisdiksjonshinder som ikke gjelder for ad hoc-tribunalene, hvor Sikkerhetsrådets anvendelse av kapittel VII i FN-charteret gjør at alle FN-stater er bundet uten at det folkerettslig sett kreves statlig samtykke eller enighet.

Artikkel 12(1) i ICCs vedtekter bestemmer at en stat som slutter seg til vedtektene «aksepterer derved domstolens jurisdiksjon for forbrytelsene nevnt i artikkel 5». Artikkel 5(1) lister opp fire forbrytelseskategorier som faller inn under domstolens materielle jurisdiksjonsområde. Dette prinsippet er blitt betegnet som «iboende» eller «automatisk» jurisdiksjon. Det kan diskuteres hvor presise og nyttige slike uttrykk er. Videre bestemmer artikkel 120 at det ikke kan gjøres reservasjoner mot vedtektene ved tilslutning. Dette styrker hovedregelen om at man ikke kan velge bort forbrytelseskategorier fra domstolens jurisdiksjon. Artikkel 124 innebærer imidlertid et vesentlig unntak fra denne regel når det gjelder krigsforbrytelser. Bestemmelsen lyder:

«Uten hensyn til artikkel 12 nr. 1 og 2 kan en stat, på det tidspunkt den blir part i disse vedtekter erklære at den i en periode på syv år etter disse vedtekters ikrafttredelse for vedkommende stat, ikke godtar Domstolens jurisdiksjon for forbrytelseskategorien nevnt i artikkel 8, når en forbrytelse påstås å være begått av denne statens borgere eller på dens eget territorium. En erklæring etter denne artikkel kan når som helst trekkes tilbake. Bestemmelsen i denne artikkel skal revideres under revisjonskonferansen innkalt i samsvar med artikkel 123 nr. 1.»

Artikkel 124 spilte en avgjørende rolle for å sikre støtte for det endelige utkastet til vedtekter4 som ble fremsatt av diplomatkonferansens Hovedkomité på konferansens siste dag. Utenfor konferansens formelle møter ble det ført forhandlinger om et «opt out»-system, det vil si et system hvor man skulle kunne velge bort forbrytelseskategorier. Her deltok ikke minst regjeringer som fra tid til annen er aktivt involverte i internasjonale fredsbevarende og -håndhevende operasjoner. Noen delegasjoner ønsket en mer omfattende «opt out»-bestemmelse som inkluderte forbrytelser mot menneskeheten og dekket en lengre tidsperiode enn syv år. Andre var beroliget ved innføringen av en begrenset bestemmelse som de anså tok tilstrekkelig hensyn til deres operative væpnede styrker. Det forventes ikke normalt at slike styrker vil begå forbrytelser mot menneskeheten, men det finnes en mulighet for at medlemmer av slike styrker kan begå handlinger som unntaksvis vil kunne bli etterforsket som krigsforbrytelser. Et utkast til en tilleggsprotokoll med et mer vidtrekkende «opt out»-system som ble foreslått i uformelle møter i Roma, ble på et tidspunkt megetsigende omtalt av en fremtredende europeisk diplomat som en «fratrekksprotokoll». Den bemerkningen reflekterte synspunktet til et overveldende flertall av de forhandlende statene. Det viste seg å få stor taktisk betydning for forhandlingenes utfall at EU-landene greide å oppnå enighet om hvilken rekkevidde «opt out»-systemet skulle ha.

Artikkel 12(2) stiller som en innledende forutsetning for domstolens jurisdiksjon at det foreligger aksept fra enten territorialstaten eller personalstaten. Enten «den stat på hvis territorium den aktuelle atferden fant sted eller, dersom forbrytelsen ble begått om bord i et skip eller et luftfartøy, skipets flaggstat eller luftfartøyets registreringsstat»5 eller «hjemstaten til den som er anklaget [sic] for forbrytelsen»6 må ha ratifisert vedtektene eller akseptert domstolens jurisdiksjon ved en ensidig erklæring i samsvar med artikkel 12(3).7 Dette innledende vilkår gjelder ikke dersom Sikkerhetsrådet har henvist en situasjon til domstolen i samsvar med kapittel VII i FN-charteret.

Artikkel 12(2) var gjenstand for vanskelige forhandlinger under Den forberedende komités møter og selve diplomatkonferansen. Noen stater, med Tyskland i spissen, hevdet at siden stater kan utøve universell jurisdiksjon for kjerneforbrytelsene folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, måtte ICC (som er skapt av stater) også ha jurisdiksjon over disse forbrytelsene uavhengig av statlig aksept av domstolens jurisdiksjon.8 Andre stater, derunder De forente stater, fornektet læren om universell jurisdiksjon og insisterte på at vedtektene ikke skulle gjenspeile noen anerkjennelse av denne.

I kompromisset fremsatt av diplomatkonferansens Byrå den 16. juli 1998,9 var prinsippet om universell jurisdiksjon og Koreas liste10 over fire alternative stater som måtte ha samtykket til domstolens jurisdiksjon, redusert til to alternative stater: territorialstaten eller personalstaten må ha anerkjent jurisdiksjonen. Men selv denne betydelige skjerpingen av vedtektenes krav var dessverre utilstrekkelig til å bringe alle stater om bord, til tross for at mange delegasjoner beklaget at forvaringsstaten ikke var tatt med som en tredje alternativ stat. Det er fortsatt vanskelig å forstå hvilke reelle bekymringer motstanderne av denne løsningen har. I sin uttalelse den 9. juli 1998 gjorde De forente staters delegasjon rede for sitt standpunkt:

«Det grunnleggende spørsmålet er dette: vil domstolen kunne straffeforfølge tjenestemenn og personell også fra en stat som ikke har ratifisert traktaten eller på annen måte underkastet seg domstolens jurisdiksjon? Dette er en form for utenomterritoriell jurisdiksjon som ville være helt uortodoks i traktatpraksis – å anvende traktatbestemmelser overfor et land uten dets aksept.»11

Denne uttrykte frykt fokuserer på domstolens mulighet til å forfølge borgere fra stater som ikke er part i vedtektene. Hvor utsatte borgere fra stater som ikke er part vil være, må drøftes nærmere. Det er ikke utenkelig at krigsforbrytelser begått av deltakere i en internasjonal fredsbevarende eller -håndhevende styrke kan være så alvorlige at ICCs hovedanklager kunne be om å få behandle saken. Hvis territorialstaten er part i vedtektene og situasjonen ikke dekkes av den midlertidige opt out-bestemmelsen i artikkel 124, vil slike forbrytelser kunne falle inn under domstolens jurisdiksjon selv om den mistenktes personalstat ikke er part i vedtektene.

Videre er det ikke utenkelig at den påståtte forbryteren blir tatt i varetekt av territorialstaten, selv om det normalt vil være meget vanskelig i praksis. Dersom en territorialstat i slike saker har mottatt konkurrerende anmodninger om overlevering av personen i varetekt (fra domstolen og en stat som ikke er part), bestemmer artikkel 90(6) at territorialstaten skal kunne avgjøre spørsmålet om overlevering. Dette gjelder uavhengig av om den anmodede staten har en aktuell folkerettslig forpliktelse til å utlevere den mistenkte til den anmodende staten som ikke er part. Slike internasjonale forpliktelser kan blant annet utledes av såkalte status of forces-avtaler som normalt gir eksklusiv straffejurisdiksjon til statene som sender tropper til internasjonale fredsbevarende operasjoner.12 Men ICC-vedtektene gjør det nødvendig å sondre mellom den anmodede statens diskresjon og domstolens kompetanse til å anmode om overlevering. Artikkel 98(2) bestemmer at domstolen «ikke [kan] gå videre med en anmodning om overlevering som ville medføre at den anmodede stat måtte opptre på en måte som er uforenlig med dens forpliktelser etter internasjonale avtaler der det kreves samtykke fra en senderstat for å overlevere en person fra denne staten til Domstolen» med mindre staten samtykker. Tradisjonelt har ikke status of forces-avtaler vært utarbeidet med tanke på internasjonal straffejurisdiksjon. Det har allerede vært antydet at slike avtaler vil måtte reformuleres til å omfatte også overlevering til ICC.13

Videre kan det som etter vedtektenes ordlyd fremtrer som en diskresjon for en territorialstat til å gå i mot en anmodning fra en ikke-statspart som har sendt fredsbevarende styrker til dens territorium ved å overføre dens mistenkte borger til ICC, i realiteten gjøres til et ikke-tema dersom den anmodende ikke-statsparten formelt ber om at den mistenkte personen overføres til dens rettsapparat for nasjonal etterforskning og straffeforfølgning. Hvis ikke-statsparten viser at den er i stand til og villig til å etterforske den mistenkte, vil ICC måtte beslutte at saken skal avvises etter prinsippet om komplemantaritet. ICCs komplementaritetsprinsipp synes således å plassere utenfor domstolens rekkevidde enhver stat som samvittighetsfullt og i god tro etterforsker og straffeforfølger relevante forbrytelser. Dette gjør det meget vanskelig å forstå hva som ligger bak bekymringene til de få statene som protesterte mot kompromisset som ble oppnådd gjennom artikkel 12(2) om forutsetninger for utøvelse av domstolens jurisdiksjon.

Samarbeidsplikten

Stater kan lamme ICC ikke bare ved ikke å akseptere dens jurisdiksjon eller ved å gjennomføre nasjonal etterforskning og straffeforfølgning av den aktuelle situasjonen, men også ved ikke å samarbeide med domstolen og dens hovedanklager i forberedelsen av saker som faller innenfor domstolens jurisdiksjon. Vedtektenes hovedprinsipp, slik det fremgår av artikkel 99(1), er at den anmodede stats rett avgjør hvordan anmodninger om bistand fra domstolen skal gjennomføres. Det er bare hvis gjennomføringen ikke vil stride mot den anmodede stats rett at den kan utføres slik det er spesifisert i selve anmodningen. Dette gjelder også spørsmål om å «tillate personer oppgitt i anmodningen å være til stede og å bistå under gjennomføringen av anmodningen». Dette betyr at det er myndighetene i den anmodede stat som bestemmer hvordan en anmodning om bistand skal gjennomføres, ikke ICC eller dens hovedanklager. Erfaringene fra de to ad hoc-tribunalene viser at kun å tillate tribunalenes etterforskere å være til stede og bistå under gjennomføringen ikke vil være nok til å sikre en effektiv internasjonal etterforskning og straffeforfølgning. Hvordan skal saker kunne forberedes effektivt hvis hovedanklageren ikke kan kontrollere selve innsamlingen av bevis?

Videre er artikkel 99 ment å skulle anvendes også i forhold til territorialstater som er direkte berørt av konflikten og de angivelige grusomhetene, ikke bare i forhold til stater som ligger langt unna åstedet for den etterforskede situasjonen. Det er innlysende at dette vil skape uoverstigelige vanskeligheter for saksforberedelsen i saker hvor det politiske regimet ikke er endret etter de angivelige grusomhetene. Deler av det nasjonale politiet i territorialstaten vil ofte ha vært involvert i krigsforbrytelser, og det er lite trolig at de vil ønske å etterforske de samme forbrytelsene effektivt og uavhengig.

Mer foruroligende er tanken om å skulle basere seg på samarbeid fra en stat som forgjeves har hevdet at en sak skulle avvises. Ved å beslutte at saken skal behandles, har ICC konkludert med at den angjeldende nasjonale strafferettspleien er uvillig eller ute av stand til å etterforske og straffeforfølge på en skikkelig måte. Det synes i overkant optimistisk av domstolen å sende anmodninger om bistand til de samme myndigheter som den har erklært uvillig eller ute av stand til å etterforske. Men det er det den normalt må gjøre i henhold til vedtektene.

Det er to begrensede unntak fra den restriktive hovedregelen som artikkel 99(1) stiller opp. For det første kan hovedanklageren gjennomføre anmodninger direkte på den anmodede stats territorium dersom det kan gjøres uten bruk av tvangsmidler. Domstolen må først rådføre seg med den anmodede stat når denne er territorialstat, og ellers ta hensyn til «alle rimelige vilkår eller spørsmål som vedkommende statspart har stilt» (artikkel 99(4)). Dette er rimelig og praktisk når det dreier seg om frivillige forklaringer fra potensielle vitner, men er for øvrig ikke tilfredsstillende for en effektiv internasjonal etterforskning, særlig der myndighetspersoner har interesser i strid med straffeforfølgingen.

For det andre kan forundersøkelsesavdelingen, dersom den har fastslått at statsparten åpenbart er ute av stand til å gjennomføre en anmodning om samarbeid som følge av at det ikke finnes noen myndighet eller del av statens rettssystem som er kompetent til å gjennomføre anmodningen om samarbeid, gi hovedanklageren tillatelse til å foreta bestemte etterforskningsskritt innenfor denne statens territorium uten å ha sikret seg statens samarbeid (artikkel 57(3)(d)).

Sikkerhetsrådet som domstolens medspiller

Til tross for disse to unntakene må det forventes at Sikkerhetsrådet vil ønske å gå ut over enkelte begrensninger i ICC-vedtektene ved å gi hovedanklageren og domstolen kompetanse til å pålegge stater både å samarbeide og å etterkomme anmodninger, ved å henvise situasjoner til domstolen i henhold til FN-charterets kapittel VII. På denne måten vil domstolens kompetanse ikke bli vesentlig mer begrenset enn tilfellet er for ad hoc-tribunalene som Sikkerhetsrådet allerede har etablert. Det er faktisk vanskelig å tenke seg hvordan situasjoner som Sikkerhetsrådet henviser til domstolen, skal kunne bli etterforsket på en tilfredsstillende måte med den begrensede kompetansen som vedtektene gir hovedanklageren. Henvisninger fra Sikkerhetsrådet kan dessuten bli en viktig arbeidskilde for ICC, med en utvidelse av dens jurisdiksjon til å omfatte hele verden og en styrking av dens finansielle grunnlag.

Sammenfatningsvis kan vi si at påstanden om at ICC-vedtektene representerer en for vidtrekkende jurisdiksjon ikke bygger på realitetene i vedtektenes bestemmelser. Prinsippet om en forrang for ad hoc-tribunalene når det gjelder jurisdiksjon er reversert i ICC-vedtektene, i den statlige strafferettspleiens favør. Stater som er innstilt på å gjennomføre etterforskning og straffeforfølgning i god tro av sine statsborgere for angitte krigsforbrytelser av internasjonalt anliggende, behøver ikke å frykte at ICC vil involvere seg i samme situasjon. Videre er det vanskelig å se objektivt grunnlag for den bekymring som noen har uttrykt om at internasjonal fredsbevaring vil kunne bli negativt berørt av den teoretiske muligheten det er for at ICC kan straffeforfølge deltakere i fredsbevarende styrker som er statsborgere i en ikke-statspart. Komplementaritetsprinsippet vil få anvendelse også i slike situasjoner og effektivt begrense ICCs muligheter til å behandle situasjonen. I tillegg er det åpenbare praktiske og andre hindre for en territorialstat som har mottatt fredsbevarende styrker til å arrestere mistenkte deltakere i disse.

Det er nok en mer treffende beskrivelse å si at de restriktive reglene om jurisdiksjon og statlig samarbeide i ICC-vedtektene vil gjøre det vanskelig for domstolen å gjennomføre effektiv etterforskning og straffeforfølging så lenge en situasjon ikke er henvist til domstolen av Sikkerhetsrådet i henhold til FN-charterets kapittel VII, slik artikkel 13(b) i vedtektene åpner for. Slik henvisning fra Sikkerhetsrådet vil innebære at statlig aksept av domstolens jurisdiksjon etter artikkel 12(2) ikke er nødvendig. Det bør også forventes at Sikkerhetsrådet vil gi ICC forrang overfor nasjonal strafferettspleie når det henviser en sak til domstolen som et gjennomføringstiltak etter kapittel VII, og at reglene om statlig samarbeid tilpasses kravene som effektiv internasjonal etterforskning og straffeforfølgning stiller. Sikkerhetsrådets kompetanse til å gjennomføre internasjonal judisiell intervensjon utledes av FN-charteret og berøres ikke av ICC-vedtektene. Det betyr at det ikke er rettslige hindre for at Sikkerhetsrådet etablerer nye ad hoc-tribunaler dersom det mener at det er nødvendig for en effektiv gjennomføring av rådets judisielle intervensjon, også etter at ICC er etablert. FN-charteret muliggjør imidlertid et konstruktivt samarbeid mellom Sikkerhetsrådet og ICC som antydet her. Artikkel 103 i charteret gir ved konflikt forpliktelser som utledes av Sikkerhetsrådsvedtak forrang overfor forpliktelser i internasjonale avtaler som ICC-vedtektene. De som påstår at Sikkerhetsrådets kompetanse til å henvise saker til ICC, og til å utvide rekkevidden av domstolens jurisdiksjon til å omfatte ikke-statsparter, er i strid med traktatretten, overser FN-charterets bestemmelser, Sikkerhetsrådets praksis og ad hoc-tribunalens rettspraksis.

(Oversatt fra engelsk av universitetsstipendiat, Jo Anfinn Stigen)

Noter

1.     Artikkelen ble først publisert på anmodning i International Law Forum du droit international 1999, Nr. 1, ss. 13-19, og senere i festskriftet til Adriaan Bos, Reflections on the International Criminal Court: Essays in Honour of Adriaan Bos (redigert av H.A.M. von Hebel, J.G. Lammers og J. Schukking), 1999, ss. 129-140. Se også Morten Bergsmos eldre artikkel, The Jurisdictional Régime of the International Criminal Court (Part II, Articles 11- 19), publisert i European Journal of Crime, Criminal Law and Criminal Justice, 1998, Nr. 4, ss. 345-363.

2.     Høyesterettsdommer i Kanada. Tidligere (1996-99) hovedanklager ved Den internasjonale straffedomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Den internasjonale straffedomstol for Rwanda (ICTR).

3.     Juridisk rådgiver i ICTY-aktoratets folkerettsseksjon og ICTYs offisielle representant i arbeidet til Generalforsamlingens forberedende komité og diplomatkonferansen for opprettelse av Den internasjonale straffedomstol. Synspunktene i artikkelen gjenspeiler ikke nødvendigvis ICTYs synspunkter.

4.     Dette er dokument A/CONF.183/C.1/L.76 med Add.1-14, datert 16. juli 1998, som ble fremlagt på konferansens siste dag.

5.     Artikkel 12(2)(a).

6.     Artikkel 12(2)(b).

7.     Stater som avgir slike erklæringer forplikter seg til å samarbeide med domstolen uten opphold eller unntak i samsvar med del 9 om statlig samarbeid, jf. artikkel 12(3) i.f.

8.     Jf. dokument A/AC.249/1998/DP.2, datert 23. mars 1998. I dette diskusjonsdokument som ble fremlagt for Den forberedende komité, skriver Tyskland: «Etter gjeldende folkerett har alle stater universell jurisdiksjon med hensyn til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, uavhengig av gjerningsmannens nasjonalitet, ofrenes nasjonalitet og hvor forbrytelsen ble begått. Dette betyr at i et gitt tilfelle av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser kan hver enkelt stat utøve sin egen nasjonale jurisdiksjon, uavhengig av om forvaringsstaten, territorialstaten eller personalstaten eller noen annen stat har samtykket til slik jurisdiksjonsutøving på forhånd. Dette er bekreftet gjennom utbredt praksis. … [D]et er ingen grunn til at ICC – som er opprettet på grunnlag av en traktat forhandlet frem av et så høyt antall stater som mulig – ikke skulle kunne ha den samme mulighet til å utøve universell jurisdiksjon for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser som statspartene selv. Ved å ratifisere vedtektene til ICC, aksepterer statspartene på en offisiell og formell måte at ICC også kan utøve jurisdiksjon med hensyn til disse kjerneforbrytelsene

9.     Dokument A/CONF.183/C.1/L.76/Add.2, op.cit., artikkel 12(2).

10.  Jf. dokument A/CONF.183/C.1/L.6, datert 18. juni 1998.

11.  Sitat fra De forente staters uttalelse den 9. juli 1998 i Hovedkomitéen i forbindelse med behandlingen av diskusjonsdokumentet A/CONF.183/C.1/L.53, da-tert 6. juli 1998, fremlagt av Hovedkomitéens Byrå. I uttalelsen heter det videre: «Selv om prinsippet om universell jurisdiksjon teoretisk sett kan synes attraktivt med tanke på den internasjonale rettsorden, er prinsippet i praksis ikke akseptert av et flertall av verdens regjeringer, og hvis det legges til grunn i vedtektene vil det undergrave grunnleggende prinsipper i traktatretten som alle regjeringer i dette rommet støtter».

12.  Jf. for eksempel avtalen mellom Bosnia og Hercegovina og NATO om status for NATO og dens personell av 21. og 23. november 1995, punkt 7 (punkt 8 sikrer immunitet mot arrest eller fengsling av NATO-personell på ekspertoppdrag); og FNs standard status-of forces-avtale for fredsbevarende operasjoner, dokument A/45/594, datert 9. oktober 1990, avsnitt 47(b).

13.  Jf. Ruth Wedgwood, Fiddling in Rome: America and the International Criminal Court, i Foreign Affairs, Bd. 77, Nr. 6, s. 22.